Legg til denne deling av knapper til facebookfacebookfacebookshare til twittertwittertwittershare til pinterestpinterestpinterestshare til moreaddthismore18
Du husker kanskje en blogg for noen uker tilbake om en av mine fosenter, suesue. Suesue er ikke en pomeransk, vi er ikke sikre på det hun har i stamtavlen. Hun er omtrent 12 år gammel, og er klar for rett for alltid hjemme. Suesue var i City of Los Angeles East Valley Shelter, og hadde vært der to uker forbi henne på grunn av dato da hun ble reddet av Sør -California Pomeranian Rescue. Hun fikk en betydelig svulst fjernet mens hun var i ly, og til slutt hadde vi nettopp fått de kirurgiske stiftene fjernet.
Suesue har gjort det veldig bra, og jeg vil dele noen bilder av henne med deg, nå som pelsen hennes vokser tilbake etter at den måtte barberes av. Problemet med det er at Suesue er døv, og vi tror ikke hun ser så bra heller, så hun tror kameraet er noe å spise og kommer opp for nær og vi ender opp med å få bilder av nesen hennes, som denne:
Så da fikk mamma ideen om at vi ville prøve å lære suesue å “sitte”, og det gikk heller ikke for bra. Siden Suesue er døv, krever det mye tålmodighet og prøver å få henne til å forstå et håndsignal og koble det til å sitte. Hun spiste halve posen med hundebehandlinger og fikk den fortsatt ikke.
Nå jobber jeg fortsatt med å være finere mot andre hunder, så mamma fikk den lyse ideen til å få oss til å sitte sammen, og hun kunne få et bilde av at vi var hyggelige mot hverandre. Vi ville ikke se på kameraet, i stedet så vi bare på alle måter bortsett fra på kameraet:
Til slutt, etter mange bilder som vi ikke kan bruke, som meg som knurrer på suesue eller suesue som prøver å hoppe av stolen, fikk vi en med oss begge som så på kameraet, slags:
Dette er harde ting, å få hunder til å posere! Var det ikke noen kjente skuespiller som sa noe om å aldri jobbe med hunder og barn hvis du vil lykkes i showbiz? Jeg tror vi vet hva han mente med det. Ett forsøk til, og dette er så bra som det ble:
Etter en stund ble mamma bare veldig frustrert over oss begge og bestemte at dette bare ikke skulle fungere, og bloggen for denne uken er ødelagt. Vi samarbeidet bare ikke, og det var det, og hun stampet ut av rommet.
Så jeg måtte fullføre bloggen helt alene og gjette hva… .Jeg fikk den siste latteren: Jeg fikk spise alle smulene som saksøker igjen på gulvet. Takk, suesue!
Bella